Det er viktig å snakke om ting. Sette ord på det som skjer, det man tenker, bidra til at man kan forstå hverandre.
Samtidig er det litt skummelt. Hva hvis det man sier, gjør at andre forandrer noe som egentlig ikke burde blitt forandret? Som at jeg ikke fortjente bedre, også fikk jeg bedre fordi jeg satte ord?
Jeg vet ikke. Jeg vet i grunn ikke så mye på dager der jeg kjenner meg på usikker sosial grunn, eller strever mellom å vite om jeg skal leve – om jeg faktisk har rett på ressursene jeg får som beboer med helsehjelp og omsorg inne hos meg. Det jeg får via velferdssamfunnet.
Men jeg vet at jeg prøver å overleve, og også: virkelig leve. Ikke bare være verken til pynt eller en hemsko, men bidra realt tilbake i samfunnet. Og for å kunne gjøre det, trengs små grep fra omverdenen min. Ikke sånn kjempestort, men en hjelpende hånd – noen ganger bokstavelig talt, fordi jeg er benskjør og lett knekker i to – ikke bare psykisk i lys av å være en sjel på autisme-spekteret som er sårbar for uforutsette forandringer.
Sistnevnte fungerer meget bra når jeg i utgangspunktet har en trygg base og er på et ålreit sted både fysisk og i meg selv, da tåler jeg endringer. Men det basale må være på plass, ja en god solid grunnmur som ikke skal rokkes med ved det første (eller siste). Jeg trenger å vite at noe er delvis konstant, akkurat som tilstanden min. Vi må leve- i symbiose, da kan jeg gro, spire, bidra, skravle og flire med. 🙂
aspergerinformator.com 