Snakk om!

Så vondt det er når kommunikasjon ikke funker.
Så slem jeg kan virke da.
Og utrolig, så fort det blir verre og verre med praten min
om jeg ikke får landet, reflektert og snakket ut om det vonde som var.

Men også: så lett det er å komme på et bedre sted om vi sammen våger å snakke om det. Se på hvorfor jeg ble som det ble, følge eskaleringen og sette den tilbake, der skapet skal stå men på den positive måten. Da er det igjen ålreit å være i rom med meg.

Vi fyller huset med hverdagssamtaler og mellommenneskelig mening midt i noe
som ikke funket.

Det er fint å se for meg at når jeg har trådt feil, er det på sin plass men også helt viktig, riktig og godt å få ryddet opp, beklage, si at jeg er lei meg – for jeg ER lei meg for situasjonene jeg skaper når jeg sier sinte, sårende ting. Jeg mener ikke å være sånn, men det er som at når det først går litt skeis og jeg ikke får pratet om det, klarer jeg ikke snu. Som om redselen skyter i været og jeg blir en løs kanon. i firkantet, ensporet fungering og kommunikasjon – der og da og på ubestemt tid.

I går fikk jeg snudd. Snuoperasjonen gjorde at vi kan gå videre – sammen.
Jeg er takknemlig for gjensidig kommunikasjon, forsøksvise samarbeid, mulighet til å forstå og lære av hverandre. Dele det vi er i. Ja snakk om, så mye bedre jeg også har det inni meg nå, når jeg ikke føler jeg trenger å såre og avvise, heller bare ha det normalt.