Jeg spurte en dag nattevakt om det hadde blitt blomkålsuppe hjemme hos han, jeg hadde hjulpet til med oppskrift. Spoiler: Det hadde det ikke blitt.
Normalt gjør det ingen verdens ting, er bare ålreit å snakke om «normale» ting i hverdagen uansett. MEN denne dagen jeg refererer til, ble jeg delvis uforklarlig sint inni meg da han utbroderte da han så min overraskelse at de hadde spist blomkål til torsk en annen dag men at blomkålsuppe hadde de til gode.
I meg: Ha til gode, hva ventes på? Livet er her og nå! Jeg utbrøt: Det er nå man lever. Man vet ikke hva som skjer om en uke eller tre eller ti år.
Jeg sa jeg ikke tror det kommer til å bli. Jo det kunne visst hende. Jeg tvilte og lukket meg ned, også kjente jeg på at om jeg ikke gjør ting med en gang kan det i alle fall være akkurat sånn for meg: at det blir for sent å gjennomføre. Jeg kjenner: livet forsvinne om jeg ikke kan gripe det med en og samme gang!
Jeg dukket ned fra det som jeg ikke kunne kontrollere – altså både sosial smalltalk OG garanti for et langt liv. Jeg kjenner meg skjør. Kan knuse som egg og skjelver som et aspeløv over tastaturet allerede flere uker før høst. Er det livets siste kapitler som piper over trekronene og dytter meg ned spasersko, vil jeg rekke no´ som helst av sommeren som jeg hadde gledet meg til?
Jeg klapper meg forsiktig på skuldra, stryker håret vekk fra øynene og ser på handlelista. Det handler om å kontrollere de tingene man kan kontrollere, gripe mulighetene og behovene når de er der og ivareta: i morgen er en bra dag, med besøk og foreldrene mine til å hjelpe meg å handle, ettersom jeg selv ikke har lov å belaste bein med engang egen vekt.
Jeg veier og måler og går opp i godt humør ved å tro på at det løser seg i morgen, at håp eller jeg ikke brister og knuser i to eller ti og at jeg også da kan oppleve sosial fin prat sånn som jeg ofte gjør! Åh, jeg kjenner at jeg: GLEDER MEG!
aspergerinformator.com 