asperger syndrom · tilleggsvansker

Selvskading som stimming

Noen ganger føler jeg glede. For meg er det en vond følelse. Jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere den. Ofte ender jeg opp med et enormt kaos inni meg og jeg lander ikke før jeg har skadet meg selv. På en måte, fungerer skadingen som stimming. Jeg kommer i kontroll og blir i ett med meg selv.

Noen med Asperger syndrom vifter med hendene, noen dunker hodet i hodeputa, andre vugger kroppen frem og tilbake. Jeg knyter bena mine sammen, slår hodet i gulvet eller skader meg i form av kutting eller annen selvskading. Jeg har det greiere når jeg har skadet meg og kan fungere en stund uten å skade meg da.

Jeg har plassert gleden der den hører hjemme: Borte. Jeg har blødd gleden vekk. Jeg har tatt den ut av kroppen min. Det var helt nødvendig. Jeg kunne ikke bære på smilet innenfor smilemasken. Jeg kan bare smile utad, ikke kjenne glede inni. Det gjør vondt.

Vonde følelser kan også føre til at jeg håndterer dem med selvskading, for eksempel angst og uro. De følelsene har jeg konstant! Sinne får ofte utløp i form av utagering, slag og spark. Det er ikke stimming, men et forsøk på å kontrollere det ukontrollerbare.

Følelsene mine er en del av meg og handlingene forsøker å sette ord på dem når jeg ikke har språk, og det skjer daglig at jeg ikke klarer å kommunisere hensiktsmessig. Med svart/hvit tankegang som også kjennetegner borderline-diagnosen jeg har, kommer jeg lett opp i konflikt. Jeg velter en kopp fordi jeg er redd eller ødelegger et bilde jeg satte pris på fordi jeg følte meg glad. Jeg er ikke logisk og lett å forstå seg på, men jeg finnes!

 Bilde: Pixabay

Reklamer

6 kommentarer om “Selvskading som stimming

  1. Nei, logisk er det vel ikke, og nei, jeg klarer ikke å forstå dette med selvskading. Men du er du, og jeg tenker at du gjør det du MÅ gjøre…… Skulle ønske det ikke var slik, men det er som det er.

    Liker

  2. Jeg gikk i kjelleren, noe jeg også hadde gjort 2 ganger før, og krabbet meg opp igjen, på sett og vis, da det med dødfødselen skjedde i 1999, og alt kom rasende innover meg. På psykologspråk så har jeg lært, at de da kaller det høy lidelsesgrad, eller noe deromkring. Siden fant jeg ut at jeg kanskje kunne, allikevel, få inn littegrann gleder ved å konsentrere meg om de små tingene, en blomst som er pen, et solstreif, planter på verandaen og prøve å få de bittesmå gledesøyeblikk til å kanskje vare litt lenger. Men jeg kjenner meg igjen litt i det du skriver om, med unntak av selve selvskadingen.

    I dag har jeg vært ute og kjent solen, og man skulle tro at solen gjør godt, og nå gjør den også, på sett og vis, det, men det varer ikke så lenge. Allikevel kan jeg holde minnet om det, de solglimtene som er, og tenke at det får holde, kanskje, det. Bjørn Eidsvåg jobbet som prest i psykiatrien, og på en konsert jeg var på nå før jula som var, nokså lenge før jul, det var ingen julekonsert, men en helt vanlig konsert i kirka, så hadde han laget en sang om et menneske han møtte der, og sangen omhandler akkurat det, om at solen ikke nødvendigvis gjør godt for alle, men at man kan ønske seg at den gjorde det.

    Så her er den sangen.:

    Og sånn apropo kjelleren, så har Thomas Owren forfattet noen skriverier ifra steinkjelleren, her er det nettstedet hans: http://steinkjelleren.no/. Her et skriveri av ham derfra, om dørmatten og ryddetrangen:

    http://www.dnms.no/pdf/2015/2-223-36.pdf

    Og mens man er inne på stein, da, så vet jeg om ei dame som etter eget utsagn er stein gal (dvs. liker stein, og dekorerer både hage og hus med steiner som hun har funnet). Hun syns også det er morsomt å vri og vende på ord, så der har vi nok noen fellestrekk, vi to. Hvis man ser noe ute i naturen som likner på noe, så kan det være en glede i seg selv, det at man er så heldig at man har øyne å se sånt noe med. Det beste i livet er gratis, synger også Vazelina Bilopphøggers om, og Alf Prøysen har ei vise om at solskinnet og gresset er for alle, men sånn føles det ikke alltid. Men jeg tenker at i morgen er også en dag så her følger Alf Prøysen sin sang om at man skal få en dag i mårra, for ting kan se annerledes ut om dager, måneder og år i fra nå, kanskje, man kan i hvertfall ha et håp om at det er sånn det er, og det er sånn det kan bli. Kanskje?

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s