Arbeide eller feire

Det er 1. mai. Arbeidernes frihetsdag. Jeg jobber ikke til daglig. Eller kanskje gjør jeg nettopp det. Jeg jobber med meg selv, hver dag. Fra jeg våkner er det en kamp. Jeg sliter med å holde øynene åpne og håpet oppe. Jeg sliter med å være til, helt enkelt. Jeg sliter så mye at jeg sliter meg på huet og ut.

Dette skulle være en dag jeg hadde fri. Fri fra de vanlige aktivitetene en «arbeidsdag» består i. Men vet du hva? Jeg har de samme (arbeids)kravene til meg selv i dag. Jeg må spise, leve og kjempe. Jeg må slåss mot destruktive tanker, motstå trangen til å dø og jeg må la noen holde meg i livet og se på at jeg går på do.

Jeg kan ikke reise på fjellet, ta ut båten, gå i protesttog og fremme mine kampsaker Og interesser eller sette meg ned med en is. Jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg har gjort et års god innsats. Jeg har ikke selvtillit nok til det. Jeg er for mye til bry for det. For deg. For sykepleieren som sitter med meg og gjør jobben sin – på frihets- og kampdagen også. Vi får slåss sammen da, eller noe sånt. Lekeslåss og liksomfeire.

Så, gratulerer med dagen! Jeg håper den er god, bedre enn en vanlig mandag og fin å feire i. Det er sol på Østlandet. Kanskje kommer grillen ut og hagemøbler å sitte i. Jeg sitter fint i det, i mitt ikke-fungerende liv. Poenget mitt er at jeg lever så godt jeg kan og arbeider for å klare det. Og at for noen, er jeg god nok. Jeg håper du som jobber, sier «godt jobba» og klapper deg selv på skuldra i dag. Jeg er dessverre ikke der til å gjøre det. (Klapper jeg noen her, tror de jeg skal slå.)