Ikke slipp med meg i hendene

Jeg er ganske redd for å ta folk i hendene. Men jeg gjør det likevel. Til hver samtale jeg har, hilser vi med hendene som om de var et magisk språk. Jeg lurer noen ganger på hva det egentlig betyr, men jeg later som ingenting, ingen undring, ingen usikkerhet, ingen personlige følelser.

Helt ærlig, innerst inne, ber jeg om at de aldri skal slippe taket i meg, midt i kampen, denne livskampen jeg fører. Jeg er stadig vekk på bortebane og da er det så lett for de andre å blåse av kampen og si det holder nå – for de har vunnet uansett. De har jobben sin, de har lønna si, de har en familie som de greier å forsørge.

Det er da jeg er takknemlig for at jeg har noen flere enn helsevesenet i livet mitt. Jeg har en mamma og en pappa og en storebror som elsker meg. Høyere enn lidelsene mine kan rope, kan de snakke om den damen de holder ad. De må bare holde håpet oppe og ikke slippe mens de holder mitt håp (og meg) i hendene sine. Vi kunne kalle det samarbeid med livet som innsats så:

Jeg tar de i hendene, både helsevesen og pårørende, og bekrefter: Det er puls, det er håp, det er oss alle sammen i samme båt. Jeg påtar meg i tillegg å håpe for alle de andre som trenger noen å holde i hånda. Selv om det kan friste å kaste inn håndkleet, så tror jeg det er en mening med livet vi har fått utdelt. Slutter jeg og håpe, blir vi stående så tomhendte og nakne og:

–  Jeg tar meg best ut med klær. 

ikkeslippmedmegihendeneBLOGG

Modell: Dust of doll.

Reklamer

4 kommentarer om “Ikke slipp med meg i hendene

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

w

Kobler til %s