Smilehull

Fiktivt.

En dag begynner jeg å høste rips til dessert med vaniljesaus. Det er så surt at det kiler i kinnene og lager hull til smilene og vi lager et pusterom mellom oss når vi setter oss og skal spise noe uten opplyst næringstabell og kaloriutregning. Det skjer etterpå, at vi sitter og spiser i kor. Så nære nå, du skal bare koke opp sausen mens jeg renser bærene gule og røde som trafikklys.

Jeg har litt vondt i sårene mine, sier jeg til deg så du ikke skal få så store forventninger, det er bedre du tror jeg har sår enn anoreksi, for ribbein som stikker ut som på en fangeleirkropp er ikke så sosialt akseptert i et velferdssamfunn og ei heller noe vi snakker om til dessert mens puppene bare er hud uten innhold og om litt skal jeg pirke ut rips fra sausen og du vil granske meg med kritisk blikk mens kjøleskapet står der kjøleskap står, tett inntil kjøkkenbenken og jeg vil forsvinne i døråpningen.

Det er dette øyeblikket sammen alt bygger seg opp mot. Det vi kjemper for at skal bety glede. Jeg vil si jeg er mett og oppnå knokkelkontakt, lukke igjen døra og glemme livsforlengende nødutganger men er kamuflert med denne deilige ettermiddagsfornuften med å ikke gi helt opp. Og du, du kan din matematikk og vet at det er hele tre timer siden jeg spiste, de timene satt jeg ved buskene og plukket rips som om de var hele evigheten fra månen og tilbake slik man elsker noen, kjære.

Jeg starter en digital prosess mens du står ved kjelen og jeg har satt meg på terrassen, tilbaketrukket fra buskene, plenen, gresset og de grønne små bladene og jeg ser gjennom alle bildene av meg på telefonen min og har sola mellom fingrene. Når er jeg tynnest, på bildene fra i dag eller for et år tilbake? funderer jeg og har bare smilefjeset mitt med grader av uttrykk å gå etter mens du lager saus av følelsene mine.

Jeg sitter sånn og ser inn i fjoråret. Det er hull i kinnene og så, helt ut av den blå himmel, ler jeg høyt og du spør meg hvorfor med hendene under to skåler toppet med bær og jeg sier jeg var så sur at du ikke visste opp eller ned på meg, en høstdag for bare et år siden da jeg ikke turte spise rips i søt, kremgul saus.

Og da fester det seg, dette sporet av bedring, som kattesporene over duggen på terrassegulvet, og så smiler du også – jeg syns jeg aner en latter der – men du setter deg ned med hånden strykende over ryggmargen min og tar ingenting for gitt; god appetitt.