Frokost av Åge Aleksandersen

«Det var tidlig en mårra som sånne mårra e
Vi satt der og var litt grå vi to
To usminka liv med brød og brunost te
Da sa du, «Æ elske dæ no»

Jeg satt og hørte på denne sangen, og forstod: Jeg elsker. Ikke en partner som i sangen, men livet. Jeg elsker livet, mamma og pappa! Hører dere meg? Takk for alt jeg har fått; en bror, mange firbente venner på veien og en god oppdragelse, somre med saltvann, høster med regn og jul med multe. Livet er vakkert, når jeg blar gjennom minnene som et fotografialbum.

Jeg er litt for glad i livet til å avfeie det. Jeg er i alle fall for glad i menneskene dette livet byr opp til dans med. Til og med de som har hatet meg og trakassert meg, ikke bare de som har elsket og hyllet meg fram. Jeg lever for dem alle, som en brikke i verdens store puslespill. Og derfor må jeg spise og holde det gående.

DET kan være ganske vanskelig når man har rotet til Asperger-hodet sitt med anoreksi. Jeg er ikke dum i hodet, jeg har Asperger syndrom. Men det kan av og til være litt tungt og forvirrende å ha en autismetilstand hvis man lever et liv som ikke tar høyde for nettopp det, og jeg dempet det store og overveldende livet med å krympe meg selv. Bare kroppen min hadde jeg kontroll på, for relasjonene var skumle og skjøre der jeg selv satt og var enda skjørere.

Når man har en spiseforstyrrelse, har jeg opplevd at man ofte prøver å identifisere seg med andre som har det på samme måte. Man sammenligner også vekt og lidelse. Det er ganske sykt! Jeg vil mye heller dekke på til frokost med Åge, være den dama med brunostsmulene. Kanskje en dag, kanskje får jeg til å bygge nok mur til de svevende drømmene mine, sitte ned ved pappas frokostbord.

«Æ elske drømman din som flyg av sted
Som lauvet i vind, luftslottan du bygge
Som te stadighet forsvinn
All din svake sida, tar du godt vare på
Og det verste e at æ like dæm litt og»