En del av livet, har jeg hatt ganske problematisk selvbilde. Jeg har ikke likt meg selv. Jeg har hatet meg. Jeg har villet dø. Samtidig, har jeg også likt noe. Tror jeg. Det som gjør at jeg er meg, og ikke tenker som alle andre, selv om det har vært vondt, har det vært fint å se når mine tanker kan gi andre noe nytt, inputs i hverdagen.
Når jeg har balet med personlighetene mine, og prøvd å flykte fra meg selv, har jeg brukt flere slags navn. På noe sosiale medier var jeg en Saga for seg, brukte navnet Saga, ja Saga som vi også kjenner fra tv-serien Broen, hun som også har Asperger syndrom. Og en stund hadde jeg på Facebook som mellomnavn Harriette. For å la det modnes litt. Det navnet hadde jeg brukt fra min farmor, som het Harriette. Da det kom brev i posten til meg med Helene Hariette og så etternavnet mitt på, overrasket det familien min. Og også meg selv litt. For selv om jeg vil være en annen enn meg selv, så er jeg jo her enda. Jeg, Helene, med mitt navn og mine tanker og følelser og tilknytning.
Nå prøver jeg å finne tilknytning til meg selv, uten å rømme. Men heller finne andre ting som forbinder meg til meg. Så jeg står sterkt og støtt i meg, sånn som jeg kanskje ønsker. Det betyr ikke at jeg er tipp topp. Tvert i mot, kanskje, for en del av autismen min gjør også at jeg har veldig ujevn begavelse. Jeg er veldig god på noe, mens en del helt grunnleggende, hverdagslige ting mestrer jeg ikke.
Nå vil jeg være Helene, i miljøer som gjør meg godt. Som ikke dømmer, men respekterer. Og ønsker å være sammen med meg. Det er kanskje ikke så mange som populære folk har, eller A4-mennesket med mange bekjente og en del nære venner, men jeg tror jeg har en sirkel av liv å knytte meg sammen i. Som en forlovelsesring tar jeg den på meg og lover meg selv å være tro mot meg. Størst av alt er kjærligheten.
aspergerinformator.com 