anoreksia nevrosa · Hverdag

Tynnslitt

Noen ganger, får fraser en betydning. Som "veiet og funnet for lett." Og det faktum får konsekvenser. Jeg må både spise mer, og får restriksjon som innebærer at jeg ikke får gå turene mine mer. De små avbrekkene jeg setter pris på. I mellomtiden, prøver jeg å tenke på foto og kanskje jeg vil se… Fortsett å lese Tynnslitt

tilleggsvansker

Som dugg for solen

Jeg lå i sengen og hallisunerte onsdag kveld. Det var bokstaver og setninger på veggen som danset og beveget seg. Jeg klarte ikke lese hva det stod. Men det stod noe, det var jeg sikker på. Jeg turte ikke spørre personalet om de så det samme som meg. Jeg var liksom litt redd for at… Fortsett å lese Som dugg for solen

samfunn · tilleggsvansker

Det kunne vært bedre

«Sjøl om alt sikkert kunne vært bedreOg det alltid stier som sikkert er breiereTør jeg bare ikke gi opp å gåSjøl om nettene kunne gått fortereOg det alltid finns veier som virker litt kortereEr det uansett vi som står fast nåOg du og jeg har alltid vært like små»Fra Trygve Skau sin sangtekst Like små… Fortsett å lese Det kunne vært bedre

asperger syndrom · tilleggsvansker

Den kroniske følelsen

«Personer med AST er ofte rigide, med begrenset kognitiv (Yasuda mfl., 2014) og atferdsmessig fleksibilitet (D’Cruz mfl. 2013). De har også problemer med å forestille seg hvor lenge en bestemt begivenhet varer. Det kan øke risikoen for å bli værende i fortvilelse og overveldende depressive tankemønster, fordi de ikke skjønner at de fleste begivenheter er… Fortsett å lese Den kroniske følelsen

asperger syndrom · tilleggsvansker

Utsiden inn, innsiden ut

Jeg vrir meg i smerte, strekker meg i velbehag. Skjelver i kulde, smelter i djevelens ild. Gråter innvendig, smiler utvendig. Det er bare en sånn dag. En dag inni sjelen, utenfor vinduet mitt. Jeg ser meg selv. Skjelvende, smilende. Og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med det. Det er i det hele tatt… Fortsett å lese Utsiden inn, innsiden ut

asperger syndrom · samfunn · tilleggsvansker

Alt eller ingenting

Jeg prøvde å være ingenting, men endte med å være «alt». Jeg var ingenting i korridorene på skolen. Smilte meg rundt. Så ble jeg større, kom på sykehus, forsøkte å forsvinne. Ble anorektisk. Og i dette ønsket om å være forsvinnende lite, et perfekt ingenting, ble jeg alt mulig. En ressurskrevende pasient. Det var ikke… Fortsett å lese Alt eller ingenting

anoreksia nevrosa · Hverdag

Gå forbi

Jeg forlater livet. Ofte. Jeg forsaker maten. Jeg spiser "næring" på resept, slik at jeg ikke går ned i vekt, men jeg tar ikke del i det fine med å samles rundt et måltid. Feire. Sette meg på kafé med en venninne. Jeg bare går forbi. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg… Fortsett å lese Gå forbi

Hverdag · tilleggsvansker

Sirkuslivet (sykdom på utstilling)

Jeg ser på stolen min. Stolen min snakker. Den spør hvor jeg har vært. Jeg ser for meg sykehuskorridorene, hvordan de kapslet meg inn som tepper. Jeg ser på stolen. Stolen snakker. Anklager meg. Jeg smiler unnskyldende, danderer et ullpledd over setet og ryggen, setter meg lett ned, lekende lett, og gir likevel min tyngde.… Fortsett å lese Sirkuslivet (sykdom på utstilling)

Hverdag · tilleggsvansker

Ingenmannsland

Vi er her, prat med oss, du er ikke alene. Kunne de si. Men jeg skjønner, ingen er der jeg er. Egentlig. De har ikke de samme følelsene. Det samme perspektivet. Jeg er et kamera. Jeg stiller fokus skarpt, på det andre ser rett forbi. Jeg er speilrefleks, ser meg selv og verden i en… Fortsett å lese Ingenmannsland

Funksjonsnivå · tilleggsvansker

Kløft

Det er en kløft mellom de som jobber med meg og meg. Det gjør av og til at vi havner i hver vår verden. De i samfunnet og jeg på sykehuset. Det gjør så vondt når kløften vokser og broen brister. I fritt fall, famler jeg mellom lys og mørke da. Hvordan fremtiden blir, og… Fortsett å lese Kløft