Funksjonsfall del 4: Funksjonsbrist hele veien

Jeg er stolt av leserne mine, de bryr seg om hvordan det er å være annerledes. I dag skriver jeg om hverdagslige gjøremål, som å gå på do, rydde, gå ut med søpla, fra jeg var liten og fram til i dag. Dette kan nemlig være veldig problematisk. Kanskje du kjenner igjen deg eller noen du er glad i. Innlegget blir langt, så trekk pusten dypt så du holder løpet helt ut.

Ansatte i barnehagen sa på konferansetime at jeg ikke lekte. Ingen tok notis av det. Jeg var jo så flink med ord! Jeg snakket med de voksne i barnehagen og skravlet så mye hjemme at pappa fikk hull i hodet. Jeg forstod ikke at hull i hodet var en metafor, for en gang hadde faktisk pappa plaster i panna! Jeg var hakke hakkespett. Lykkelig snakket jeg om fremtiden som skulle komme, om og om igjen. Som mange andre med Asperger, liker jeg repitisjon. Jeg skulle bli mamma, i framtiden, som min mamma var mamma.

Jeg ble i barnehagen oppfordret til å leke. Jeg satte meg på huske om vi var ute. Jeg elsket huska og det runde bildekket vugget meg frem og tilbake. Inni meg drømte jeg om å falle ned å brekke bena, slik at jeg ble akkurat så ødelagt som jeg følte meg. Jeg var ikke A4 og syns det var vanskelig å se A4 ut da. I matbutikken snakket jeg et fremmed fantasispråk i håp og tro om at folk skulle skjønne jeg kom fra et annet, fremmed land. Jeg husket videre på skolen, de hadde de samme bildekkhuskene der, i friminutter og på skolefritids.

På vei til å bli et normalt voksenmenneske, selvstendig og skolert, strevde jeg. Jeg strevde med å gjøre alt som man skal. Jeg slet med å tørke meg på toalettet. Om jeg bare tisset, lot jeg det være. Det er vel ikke rart at så få likte meg!? Det luktet ofte tiss av meg nemlig, også fordi jeg aldri gikk på do på skolen og halvveis tisset på meg mens jeg låste opp inngangsdøren hjemme. Jeg skiftet ikke bukse etterpå. Jeg fryktet skoletoalettene, men klarte heller ikke å skifte meg ren. Det er mulig det var fordi jeg fortrengte det som nettopp var skjedd: Et stykk stor jente hadde tisset på seg. Meg. 

Jeg var pliktoppfyllende. Men det betydde ikke at jeg hadde orden på sakene mine, bare at andre ikke så det så godt fordi jeg kom presis til ting og gjorde skolearbeidet til punkt og prikke. Det tok for mye energi å passe inn og sortere notene mine i korpset. De lå slengt i en pose sammen med notestativet. Jeg klarte stort sett ikke å putte notene inn i permen. Jeg vet ikke hva dette handlet om, bare at det skjedde gang på gang og jeg klarte ikke å ta tak i det. Om jeg fikk satt inn i permen, tok det ikke mange dagene før alt fløt i posen igjen. Noen ganger glemte jeg også å bytte pose så notestativet lagde seg hull og stakk ut av posen.

Klærne mine lå ikke med brettekanter og de var ofte på gulvet. Skolemelka ble av og til glemt i sekken og det luktet surt. Jeg fikk ikke til å kaste i tide. Det var læreren min som oppdaget lukten, oppdaget at den kom fra min sekk. Sammen fant vi melka i sekken min. Dette skjedde flere ganger. Gammel melk kommer i klumper man nesten ikke får helt ut i vasken. Den luktet. Jeg luktet.

Jeg vet at flere, både barn og voksne med Asperger, har problemer med å holde orden med hverdagslige ting. Tenk deg en leilighet som hos Elling i den tredje filmen om han: Elsk meg i morgen. Der hoper søpla seg opp og til slutt må hele kåken vaskes ned og males om. Jeg er ikke på det nivået siden jeg har hjelp rundt meg, men når det går riktig dårlig kan det bli sånn om ingen hjelper meg. Det kan gå dårlig når som helst.

Da jeg i 2004 ble innlagt første gang, fikk sykepleieren som fulgte meg for å rydde opp på studenthybelen sjokk. Jeg leste om opplevelsen hennes i journalen. Det var søppel og oppvask og skitne klær om hverandre. Jeg fikk ikke til å bære oppvasken ut på kjøkkenet eller flytte på klærne, langt mindre vaske. Jeg beskrev det som at når det var kaos inni meg trengte jeg kaos rundt meg. Det var uker siden jeg hadde tatt imot besøk. Kan du tenke deg hvordan det er å avvise medstudenter og slenge døra igjen foran nesa på dem, fordi du vet de ikke vil forstå kaoset?

Mange, særlig jenter, blir ikke fanget opp av hjelpesystemet til tross for at det er mye som halter hele veien. Vi har noen styrker som gjør at svakhetene ikke kommer frem eller blir lette å overse. Jeg kunne tidlig snakke et godt språk. Jeg brukte vanskelige ord som optimist. Asperger har jo possitive sider. De gjør oss i stand til det utroligste, enten vi er mann eller dame. Det gjør det også lett å glemme at jeg ikke er en vanlig brikke i menneskespillet. Jeg som er ressurssterk må da tåle at noen kommer fem minutter forsinket. Jeg må vel la folk hjelpe meg uten å kaste vann på dem, jeg som er voksen. Jeg må jo skjønne. Jeg må jo vokse opp. Slike setninger skremmer meg. Jeg trenger å bli akseptert som jeg er, jeg også, selv om jeg ikke tørker meg automatisk på do.