Vi er oppvokst med en vrangforestilling: «Tiden leger alle sår.» Den er innlært og opplest opp i mente. Jeg har hele livet slitt med å akseptere og forstå utsagnet. Tiden gav ikke tilbake farmor. Tiden gjorde heller ikke at jeg glemte, noe som helst. Mange med Asperger syndrom har nemlig veldig god hukommelse. Jeg har ofte blitt kalt svamp. Jeg trekker til meg det som blir sagt eller gjort.
For meg var dette ordtaket som om foreldrene mine virkelig løy til meg. Jeg tok uttrykket bokstavlig, som også er vanlig for «Aspergere», og forventet at ting virkelig skulle leges. Men det er enda sår.
Noen sår lager jeg selv. De er konkrete og får meg til å føle meg hel. Ja, noen med Asperger syndrom skader også seg selv. Vi er ikke bare direkte mot de rundt oss, vi handler også direkte og da kan vi gå løs på egen kropp. Kroppen min blir mottaker for den store angsten over å ikke vite hvor jeg hører til.
Jeg har vært innlagt i veldig mange år. Jeg blir ikke friskere. Jeg blir ikke en annen. Tiden leger altså ingenting og jeg gråter på innsiden og smiler på utsiden av og til. Hvorfor? Det er så mye enklere sånn, enklere å ikke slippe noen til og i stedet være helt alene. Det handler ikke om at jeg ikke bryr meg om andre mennesker, kanskje heller tvert i mot.
P.S. Jeg er glad i deg.
aspergerinformator.com 
Tiden leger ikke.. jeg hater negative minner eller negative ting som hender meg, fordi nettopp at de blir ikke bedre med tiden. Jeg lagrer de ufrivillig.. jeg hater når vonde ting hender meg. Jeg vil slette de fra minnet, sånn at ikke de kan komme opp til overflaten og dra med seg alle følelsene jeg hadde når det skjedde. Jeg gjennopplever minner. Jeg tenker ikke tilbake på ting. Jeg tar de frem, til nåtid, og gjennopplever hele følelsesregisteret og tanker og bilder på ny. Jeg vil ikke det. Jeg vil slette vonde ting så jeg slipper at de dukker opp til overflaten i tid og utid. Når jeg merker de er på vei frem gjør jeg alt jeg kan for å viske de bort før de tar over.. det er slitsomt å ha bilder og minner som stadig vekk vil opp og frem. Tror det er det som har med at jeg også har posttraumatisk stress diagnosen..
LikerLikt av 1 person
Ja, det er nok en kombinasjon av begge diagnosene. Jeg liker heller ikke at de blir nåtid. Men jeg vet ikke om jeg ville byttet med mennesker som klarer å legge alt bak seg? Jeg ville jo fått en enklere hverdag, men ville den vært min?
LikerLiker
Mange mennesker enten man har Aspergers eller ikke har vanskeligheter med å legge vonde hendelser bak seg. I hvertfall som jeg har lest.
LikerLikt av 1 person
Å slite med traumer har ingenting med Aspergers å gjøre, å oppleve traumatiske ting og ikke klare å distansere seg fra dem kan skje hvem som helst. Men når man snakker om at «tiden leger alle sår» så er det en generell talemåte for å si at en ting/hendelse kan kjennes kjedelig, ubehagelig, vond og trist her og nå men over tid så vil den verste smerten avta. Husk at et sår også får arr, og man kan kjenne seg nummen på skadestedet. Sånn er det med psyken også. Det er ikke sånn at tiden fjerner ALT, men i de aller fleste tilfelle vil den skarpeste smerten bli døyvet. Arrene vil være der, man glemmer ikke. Dere må ikke misforstå bildet om å lege sår så totalt. Ingen sår blir så leget at man ikke kan se at man har fått dem, da må det i såfall være et bittelite sår.
LikerLiker
Er klar over det da! Men tiden leger alle sår er en talemåte som blir vanskelig om man tar den helt bokstavelig og stoler på den som sier dem! 🙂
LikerLiker
Jeg har et spørsmål. For jeg vet ikke hva som er riktig. Traumer betyr vel kriser eller voldsomme hendelser i livet som setter sterke spor? Men tror du at ASere kan oppleve «normale» ting som slags Traumer? At personer med asperger kan få veldige stressreaksjoner i situasjoner som andre mennesker takler bedre.. for eksempel å få en beskjed om en har gjort feil, eller har missforstått noe. Er noe som for en med AS kan oppleves som en veldig påkjenning/ traume og skape et enormt stress, sette i gang fryktelig mye følelser og tanker på en gang som kan bli for mye å håndtere. Et sånt «minne» blir lagret i «systemet» og blir liggende som stress i kroppen til en med as. Et stress som ikke går bort. Fryktelig mange med as sliter med kronisk stress. Ofte fordi disse «minnene/ påminnelsene» blir hentet opp til stadighet. Jeg har fått diagnosen ptsd pga dette stresset, om diagnosen er riktig eller ikke vet jeg ikke. Jeg fikk den før AS diagnosen, så kanskje den egentlig sklir bort.. hva vet jeg 😛
LikerLikt av 1 person
Ja, vi med asperger opplever vanlige ting som traumer uten at det er traumer. Derfor jeg skrev som jeg gjorde. Hverdagslige ting kan stresse veldig og føre til meltdowns. Jeg fikk for eksempel kjeft for å gå over en hage da jeg var 5 år. Det førte til at jeg brast totalt sammen. Jeg hadde gjort noe «forbudt», jeg var feil, jeg måtte forsvinne. Jeg hadde misforstått rett og galt. Og slik løp jeg min vei som om jeg var utsatt for noe veldig farlig og skremmende.
LikerLiker
Nettopp.. svaret/ spørsmålet mitt var rettet til sessa for å prøve forklare nettopp det du sier her 😊
LikerLikt av 2 personer
Da snakker vi samme aspergerske språk 😉 Ønsker deg en så god kveld som mulig.
LikerLiker
Dette var interessant lesning. Det må jo være noen behandlere eller liknende som har litt ekstra kompetanse på feltet hvis det er sånn at asperger kan komplisere traume/sorgprosesser etc.?
Selv tror jeg veldig sterkt på at det ikke handler om tiden og hvor lenge siden noe er, men at det er hva man gjør med den tiden som spiller rolle.
Alle gode ønsker til deg
LikerLiker
Dette var interessant lesning. Det må jo være noen behandlere eller liknende som har litt ekstra kompetanse på feltet hvis det er sånn at asperger kan komplisere traume/sorgprosesser etc.?
Selv tror jeg veldig sterkt på at det ikke handler om tiden og hvor lenge siden noe er, men at det er hva man gjør med den tiden som spiller rolle.
Alle gode ønsker til deg!
LikerLikt av 1 person