Jeg skal alltid være søstera di

Vi kom fra samme foreldre. Vi hadde samme utgangspunkt. Men vi var født forskjellige. Du en gutt, jeg en jente. Det var så trygt, å ha en storebror. Jeg var alltid viktig nok for deg, selv midt i ditt eget ungdomsopprør skrev du at du er glad i meg, bakpå en plakat denne fjortenåringen hang på døra i rommet sitt.

Livet løy og lurte meg inn på noe svært, som en høyskoleutdanning med store ambisjoner. Jeg vokste jo til, og du kunne ikke lenger passe på meg. Distansen ble stor med meg på et annet sted i landet og du ut av redet for lenge, lenge siden – selv om vi også kom nærmere hverandre.

Jeg kom tilbake til Østlandet igjen, noen hakk sykere, noen tanker mørkere. Da var du der, åpnet hjemmet ditt for meg og bilen din kjørte meg til egnede foto-lokasjoner. Vi trålet kjøpesentre etter julegaver og levde som om det var liv laga og en framtid der ute, også for meg.

Du lærte deg å redde meg. Du fant meg på rømmen på Oslo S. Kjære Oslo, som ikke ser når et menneske blør. Kjære Oslo som murte meg inne på psykiatrisk. Kjære Oslo som traff meg på mitt mest sårbare, i rettsvesenet. Det handler om mer enn å være et tilfeldig menneske. Det handler om mer og noe annet enn å ha Asperger og tilleggsdiagnoser. Det handler om å være spill levende og av samme blod. Ja, jeg vil alltid være søstera di.

Jeg er ikke i Oslo lenger. Men du jobber i Oslo by og må reise ut av byen for å besøke meg. Du kommer likevel, fortsatt – for du vil alltid være broren min.