Hvorfor stiller jeg de samme spørsmålene om og om igjen? De irriterer meg jo! Jeg spør: Er det kaldt ute? Hva skal du i dag? Hva skal du ha til middag? Hver dag, til alle som er sammen med meg. Og til og med på Facebook er dette spørsmålene jeg ikke kan slutte med. Jeg glemmer også ofte at du har svart, for dette er bare en repetisjon for å overleve gjennom dagen og få dagen til å henge sammen. Tenk deg at du trenger en knagg å henge andre mennesker på, for å forstå hvordan dagen deres ser ut og at de er mennesker med vanlige behov som aktiviteter og mat og søvn. Jeg spør alltid nattevaktene om de skal hjem og sove når jeg våkner om morgenen. Jeg vet jo det, men trenger å bli forsikret om det.
Du kan kanskje lure på hvor mange ganger du må si det. Men jeg trenger bekreftelse. Er det greit at jeg er som jeg er? Er det riktig at jeg har Asperger syndrom? Er det fint å ha fri i helga? Det er så mange spørsmål, så mye jeg ikke vet. Som det siste der, det burde jeg jo vite. Men jeg vet ikke hvordan vanlige mennesker har helgene sine. Noen er sammen familien. Noen går på fest. Men i mellom der, hva gjør de? Jeg hatet mye med helgene. Jeg likte best å gjøre lekser, da hadde jeg en konkret oppgave. Heldigvis hadde jeg lekser jeg kunne gjøre i helgene. Men huset ble også vasket og møblene flyttet på seg. Og det var sen frokost, og dagen begynner ikke før frokost, så om morgenen var jeg veldig urolig inni meg mens jeg ventet på at mamma og pappa skulle lese ferdig avisa og begynne på frokosten. Ja, er det fint å ha fri i helga? Hva skal du i helga? Hva har du til frokost? Hva har du til middag? Jeg prøver å danne meg et bilde. Da blir det mindre farlig. Enda jeg ikke skal være der, så trenger jeg det. Fordi, du er her igjen på mandag, med nye minner i hodet ditt. Kanskje lærte sønnen din å si et nytt ord eller du sliter i kjærlighetsforholdet. Det vil jeg ikke høre. Det er for mye. Det handler om balanse. Gi og ta. Og jeg kan ikke gi noe kjærlighetsforhold tilbake og fiskene mine, som man kan si er mine sønner og døtre, har ikke lært å snakke.
Vanlige mennesker, hvem er de? Det er de som har familie eller velger å være single, går på jobb eller skole eller har en grunn til å ikke gjøre det, for eksempel pensjonister, og kanskje mater de duene i parken, som i reklamen på tv for noen år siden. Jeg synes det høres fint ut å mate duene i parken hver dag. Men reklamen spiller på at det er kjedelig. Jeg liker det kjedelige. Det som man kan gjenta og gjenta, det som aldri blir borte. Som duene i parken. Jeg mater fisken i akvariet. Den svømmer og spiser. Tre små larver hver dag. De andre fiskene spiser alger. Det er fint med dyr. Særlig fiskene mine, de er så forutsigbare. De kvikner til når jeg skrur på lyset. Den som spiser larver, kommer til overflaten for å spise.
Jeg liker hunder også. De logrer med halen. Jeg så en gang en film, Wag the dog. Jeg ble utrolig skuffet, for det var ingen hund i filmen enda den på norsk het Halen logrer med hunden. Sånn er det å være Asperger og tolke uttrykk bokstavelig. Jeg tror pappa merket skuffelsen min, enda jeg prøvde å være glad kinojente.
Fordi jeg trenger knagger for å få virkeligheten til å henge sammen, kan jeg noen ganger virke usikker når du spør meg om noe som handler om meg, som hva jeg har gjort i dag, for jeg er mest observant på å få med meg det du sier. Det er så mye i hodet mitt som forstyrrer. Valg er kjempevanskelige, så om du spør om noe der jeg må ta et standpunkt, kan jeg bli helt stille.Jeg liker rett og slett ikke at du spør meg om noe, bare at du forteller og svarer. Kan jeg være journalisten som spør? De samme spørsmålene, om og om igjen. Hva føler du nå? Når du har lest meg? Villrede? Vet du ikke hva du skal si når du ikke kan spørre? Det gjør ikke jeg. (Derfor spør jeg.)
aspergerinformator.com 
Veldig interessant å lese bloggen din. Helt noe annet å lese hvordan du opplever å ha asperger enn å lese kriteriene for asperger. Du skriver godt.
Har lurt litt på det med at smalltalk er vanskelig. Å stille spørsmål er altså ikke løsningen for å hjelpe? Er det bedre å fortelle ting, eller bare svare på spørsmål? Men blir ikke det mer krevende for deg, hvis du vet at du må stille spørsmålene? Er det greit å gjøre noe sammen? Eller bare være sammen uten å prate?
LikerLiker
Jo, noen ganger kan det hjelpe å stille spørsmål, da blir de som en oppgave. Men da må det være noe vi faktisk vet svaret på. Er det noe vi føler vi burde vite eller forholde oss til, men som vi ikke har den fjerneste anelse om, kan det bli stille fra oss. Jeg glemmer også veldig mye av hva jeg har gjort i løpet av dagen, selv om det er mine faste rutiner. Jeg har nok med å overleve, fra time til time. Å bli spurt om jeg har hatt en grei dag, blir da overveldende for jeg må samle sammen bruddstykker av dagen i hodet mitt og få de til å bli en sammenheng.
LikerLikt av 1 person
Om man har hatt en grei dag er jo et åpent og vanskelig spørsmål. Konkrete spørsmål som man vet dere vet er greit altså? Kan det være til en av interessene deres kanskje?
LikerLiker
Ja, det kan det være. Konkret er fint. Du kan for eksempel spørre meg om det har vært noen gode tilbud på Obs denne uka! *ler*. Da kan jeg fortelle deg at de har lambi tørkeruller og toalettruller til 119.
LikerLikt av 1 person
Da vet jeg hvem jeg skal spørre hvor det er tilbud på dopapir når jeg trenger det 😊
LikerLikt av 1 person
Takk for nok en interessant blogg. Som jeg har skrevet før, er det svært lærerikt å lese dem fordi jeg gjennom jobben min treffer mange barn og unge med AS, foreldrene deres og lærerne deres. Det jeg lurer på, er om du kan skrive en blogg om hvordan det er for deg å ta buss. Jeg treffer mange med AS som vegrer seg for dette og sikkert av mange grunner.
LikerLikt av 1 person
Jeg har et komplekst sykdomsbilde så buss er ikke noe jeg kan ta i det daglige, men jeg kan huske tilbake til da jeg var liten og tok buss. jeg kan prøve å skrive et innlegg om dette, men som med alt annet, er det veldig forskjellig hvordan vi opplever å ta buss. Noen synes det er helt greit, mens andre for eksempel er redde for å sitte nær noen da kroppskontakt eller sterke lukter er vanskelige. Håper det gav noen svar. Jeg skriver en blogg om det i neste uke.
LikerLiker
Ja, det er viktig å huske på at om du har truffet en Asperger/autist, så har du truffet en Asperger/autist. Vi er ikke mer like en folk ellers i samfunnet er like. Jeg har Asperger og eldstemann har Asperger. Vi er helt forskjellige når det gjelder hva vi takler og hvilke tilleggsdiagnoser vi har.
LikerLikt av 1 person
ja, vi er alle ulike – det er både fint og krevende
for de som skal hjelpe oss
LikerLikt av 1 person
Jeg liker også å stille spørsmål. Det er alltid lettere enn å skulle svare dem.
Vi har hatt en hund nå i åtte år og før det hadde vi marsvin og før det to fugler. Marsvinene og hunden har vært mest elsket. Hunden elskes mer enn foreldre og søsken. Hun har vært til trøst og trygghet for begge barna og til masse hjelp med stimming for meg.
Da jeg vokste opp hadde familien min stort sett dyr, og de hjalp meg masse når livet ble som en uoverstigelig mur.
LikerLiker
Ja, hund har alltid vært alfa omega for meg. Fugler har jeg også prøvd, men det ble det ikke så mye tid til, hunden fikk fokuset. Her jeg er nå, kan jeg ikke ha hunden min, men jeg har nettopp fått meg fisker!
LikerLikt av 1 person
Hørte på et intervju på P2 eller P1 igår om fisker. I det fortalte den som ble intervjuet om interessant fiskeadferd som viser at ulike arter har en slags sosial interaksjon med mennesker. Hvis du har lyst til det, hadde det vært interessant å høre om du merker noe sånt etter en stund.
LikerLiker