asperger syndrom · tilleggsvansker

Skriving som livbøye

Jeg har noen kommunikasjonsvansker. Det betyr ikke at jeg ikke har noe på hjertet. Det jeg har på hjertet, er også viktig. Like viktig som det er for deg å si fra når du trenger hjelp, er det for meg å formidle behovet. Kanskje til og med i stor grad, fordi jeg har havnet i… Fortsett å lese Skriving som livbøye

Reklamer
asperger syndrom · sosialt

Tilpasningstrangen

Lørdag 23. mars skrev jeg om at andre ler, og om å henge med på notene. En trofast leser, som også har diagnosen, er overrasket over at så mange andre med diagnosen, som for eksempel meg, er opptatt av å henge på disse notene. Han stilte spørsmålstegn ved tilpasningstrangen, siden han selv er en fritenker.… Fortsett å lese Tilpasningstrangen

asperger syndrom · tilleggsvansker

Knusbar?

Jeg slo meg løs på Mammut-salget. Jeg kjøpte bildebarneboka Odd er ett egg av illustratør, og forfatter, Lisa Aisato. Jeg elsker tegningene hennes. Boka er om Odd som har hode som et egg, forelsker seg og blir et hardkokt egg. Da kan han endelig, endelig begynne å leve, for da kan han ikke knuse mer.… Fortsett å lese Knusbar?

samfunn

«Wish I had a river I could skate away on»

Jeg leser om miljøet, og blir engasjert. Jeg hører på Joni Michell, og drømmer meg av sted med utdraget i overskriften. En slags virkelighetsflukt, som jeg ønsker meg. Men det er på tide med en realitetsorientering. Bare noen år tilbake, da jeg var barn, var skøyter en investering. De kostet en del og var en… Fortsett å lese «Wish I had a river I could skate away on»

sosialt

Hallaisen

Jeg er hun derre bloggeren Aspergerinformator. Hun som sjelden sier hei til leserne når hun skriver. Fordi jeg glemmer at vi snakker sammen. At det er en dialog. Jeg er så opptatt av å formidle en stemning, situasjon, følelse, holdning. Ja, you name it. Også kommer jeg liksom litt til kort i sånne samtaler. Jeg… Fortsett å lese Hallaisen

Hverdag · sosialt

De andre ler

Vi så på Nytt på Nytt og personalet knegget en trillende latter. Den begynte i magen og spratt ut av munnen. Jeg prøvde å smile, prøvde å henge med på vitsene. Men jeg responderte for sakte og latteren sitter ikke lenger så løst. Man blir litt knytt inni seg, av å være nedstemt. Noen i… Fortsett å lese De andre ler