Å leve. Er å ta til seg næring, og kanskje blomstre. Det er så vanskelig, men likevel en nødvendighet. Kroppen trenger næring og jeg - sjelen min - trenger også aksept. For den jeg er. Kjærlighet og omtanke. Jeg er kanskje ganske isolert inni meg, sånn at jeg ikke alltid vil være sosial sammen med… Fortsett å lese Klamre seg fast
Kategori: tilleggsvansker
Små mirakler
Egner seg best å se på stor skjerm, da mirakelet er en bitteliten maur eller noe sånt (og jeg ville ha med omgivelsene rundt). På en ganske liten gul blomst, spredde glede til meg lørdag 8. mai 2021. Et smil i fjeset. I dag skal jeg skrive litt om de små ting. De vi ofte… Fortsett å lese Små mirakler
Over streken (respekter meg)
Det går over styr for meg av og til. Det handler om et følelsesliv ute av kontroll. Og jeg har en hau av grenser for å holde meg i sjakk. Både egne og andres, regler for hvordan jeg skal få leve. Jeg som ikke vil veie over visse tall, og sykehus og psykiater og kontrollkommisjon… Fortsett å lese Over streken (respekter meg)
Flytende? Hodet over vannet
Back on track. Vi har snakket. Om det som skjedde, eller ikke skjedde? Jeg mener, når et menneske gir opp litt. Men jeg drukner meg aldri i selvmedlidenhet. Det er ikke min stil. Ikke det at min stil er noe bedre, det er den ikke. Men vi takler det tunge på forskjellig måte. Og i… Fortsett å lese Flytende? Hodet over vannet
De hvite skyggene
Jeg våknet. Det er andre mai. Hun sa det var mat, den hvite skyggen, en sykehusansatt. Hun ristet meg litt i skulderen, er du våken? Jeg åpnet mitt trøtte ansikt med runde øyne og et forsiktig smil. Flagget skulle vært til topps i går, men det var jo ikke det. Men det var ikke på… Fortsett å lese De hvite skyggene
En hageflekk i verden
Jeg har endelig fått lest en klassiker jeg har ønsket meg så lenge å lese. Den er om psykiatri og er av Hannah Green (pseudonym, hennes fulle navn er Joanne Greenberg). Tittelen er Jeg lovet deg aldri en rosenhage. Den kom ut i 1964. På norsk første gang i 1971 på Pax forlag. Utgivelsen jeg… Fortsett å lese En hageflekk i verden
Humor og humør
Jeg har et glimt i øyet. Jeg smiler mye. Det forundrer noen. Hvordan jeg smiler når det er mørkt som i svarteste natta. Men jeg har humor og jeg leker med ord. Jeg skjønner også ironi, i alle fall stort sett. Men ironi brukt slemt mot noen, det liker jeg ikke. Da kan man heller… Fortsett å lese Humor og humør
Å være syk: Min betingelse for å kunne leve?
Noen ganger, er det som om hele livet mitt er basert på at jeg er syk. At det er en betingelse for å få være i live. For meg, fungerer jo de psykiske lidelsene nettopp sånn, at de gir meg kompromisser. Skader jeg meg sånn, kan jeg leve litt til osv. Så lenge jeg ikke… Fortsett å lese Å være syk: Min betingelse for å kunne leve?
Psykiatri på pulsen
Tingenes tilstand av Sandra Lillebø tok mediene med storm da den kom ut i fjor (Forlaget Oktober, lesereksemplar fra forlaget). Nå er den tilgjengelig som pocket. Jeg mener ikke en slik storm av jubel. Selv om den fikk flotte terningkast. Den tok mediene og leserne med noe mer. En slik storm som river ned tabuer… Fortsett å lese Psykiatri på pulsen
SLYNGEL i valsen
I blant kommer det en slyngel i hverdagen min. Den roter til tankene mine, livet mitt, kveiler seg sammen. Blir en ball, som triller mot selvmål. Det er selvskading illustrert på en lekende måte. Men livets spill, er ikke en lek, og er ei for amatører. Dette er ikke amatørteater. Det er heller ikke Hollywood.… Fortsett å lese SLYNGEL i valsen
