To streker er to armer er to som strekker seg mot deg. Vi hilser, uten å ta hverandre i hendene (korona). Det er fredag og kontaktpersonen for dagen hilser på meg. Jeg møter mange. Mange møter meg. De har sett noen som ligner, og likevel ikke. Min kombinasjon er litt spesiell, samtidig som alle mennesker… Fortsett å lese På min vei – helt grønn eller veldig erfaren
Kategori: tilleggsvansker
Når håpet ligner en vissen blomsterbukett
Jeg ligger i sengen. Hodet dingler som en vissen rose. Noe apatisk og viljeløst, og noe sorgfult, som om den prydet min kiste. Men det er ikke begravelse. Det er kampen for tilværelsen. Nei, vi er ikke på Farmen ano 1921. Vi er på sykehus. Jeg og rosen. Vi skal blomstre igjen. Jeg ser på… Fortsett å lese Når håpet ligner en vissen blomsterbukett
Å måle seg
Blant oss på autismespekteret, er det mye fokus på detaljer. Vi ser ting andre ikke legger merke til. Mange av oss får oppheng. Når noe av opphenget får feste seg til en spiseforstyrrelse, blir det diffuse kaoset en del kanskje sliter med å identifisere, så veldig konkret. Jeg skal skrive litt om hverdagen min med… Fortsett å lese Å måle seg
Noe å lene seg inntil
Jeg fyller noen hull i litteraturen. Bøker jeg har gått glipp av. En av favorittforfatterne mine de siste årene, Synne Sun Løes, debuterte i 1999 med Yoko er alene (Cappelen). Yoko er alene har jo ikke vært å få tak i de vanlige i bokhandelen nå, men på Bookis fant jeg plutselig et brukt eksemplar… Fortsett å lese Noe å lene seg inntil
Fine finesser (å kunne servere gjestene sine)
Innlegget inneholder sponsorat fra Black Cat. Jeg er stadig på jakt etter gode opplevelser. Jeg er kanskje en lykkejeger, og det ned til minste detalj når det gjelder å planlegge. Jeg elsker å servere besøket mitt, besøkene er nemlig bærebjelken for at jeg ønsker å leve i egen bolig i stedet for å gi opp… Fortsett å lese Fine finesser (å kunne servere gjestene sine)
Ikke et postkort
Det er noe med relasjoner i helsevesenet. Vi som er avhengig av tett oppfølging, kontinuitet og forutsigbarhet trenger noen vi kan regne med. Men man kan ikke regne med terapeuter og leger - når det gjelder at de alltid er der, punktlig, presist og urokkelig. De tar i mot oss for sent, kan bruke «min… Fortsett å lese Ikke et postkort
Psykologens utvidede kontor(landskap)
Jeg fant ut at jeg har gått glipp av en av bøkene til Peder Kjøs, psykologen vi kjenner fra nrk tv (Jeg mot meg) og podcast (Hos Peder). Jeg kjøpte den, og leste den på en dag. Den er skrevet sammen med en av hans klienter i serien Hos Peder fra 2016, Tirill Brænden Sæther… Fortsett å lese Psykologens utvidede kontor(landskap)
Å skylde på psykologen
Noen ganger er det fristende å forklare det vonde, med det man opplever i hverdagen. Som med et reelt problem, noe håndgripelig, som at psykologen/psykiateren ikke forstod meg. Det føles bedre enn å forklare at jeg er en person ingen helt evner å forstå og at jeg føler meg ensom inni meg selv, at jeg… Fortsett å lese Å skylde på psykologen
Dinosaurus Rex
Jeg skriver anoreksi på norsk (anoreksi) men i papirene mine (skrevet av de høyerestående behandlerne) står ofte en annen skrivemåte - med x. Det får meg til å assosiere til de store dinosaurene, nærmere bestemt Dinosaurus Rex. Det er fascinerende hvordan hjernen assosierer og vi får bilder i hodet. Særlig dette bildet, som er ganske… Fortsett å lese Dinosaurus Rex
Inni speilet
Jeg har en spiseforstyrrelse. Den preger meg hele tiden. Hver dag, er dagen min preget av regimet jeg lever under fordi jeg har anoreksi, med kostliste, turrestriksjoner osv. Og ikke minst. Mangel på fleksibilitet. Den viser seg med min egen rigiditet. Angsten for å endre noe som helst, når det kommer til rutiner som kan… Fortsett å lese Inni speilet
