Jeg forlater livet. Ofte. Jeg forsaker maten. Jeg spiser "næring" på resept, slik at jeg ikke går ned i vekt, men jeg tar ikke del i det fine med å samles rundt et måltid. Feire. Sette meg på kafé med en venninne. Jeg bare går forbi. Det betyr ikke at jeg ikke får med meg… Fortsett å lese Gå forbi
Kategori: tilleggsvansker
Sirkuslivet (sykdom på utstilling)
Jeg ser på stolen min. Stolen min snakker. Den spør hvor jeg har vært. Jeg ser for meg sykehuskorridorene, hvordan de kapslet meg inn som tepper. Jeg ser på stolen. Stolen snakker. Anklager meg. Jeg smiler unnskyldende, danderer et ullpledd over setet og ryggen, setter meg lett ned, lekende lett, og gir likevel min tyngde.… Fortsett å lese Sirkuslivet (sykdom på utstilling)
Ingenmannsland
Vi er her, prat med oss, du er ikke alene. Kunne de si. Men jeg skjønner, ingen er der jeg er. Egentlig. De har ikke de samme følelsene. Det samme perspektivet. Jeg er et kamera. Jeg stiller fokus skarpt, på det andre ser rett forbi. Jeg er speilrefleks, ser meg selv og verden i en… Fortsett å lese Ingenmannsland
Kløft
Det er en kløft mellom de som jobber med meg og meg. Det gjør av og til at vi havner i hver vår verden. De i samfunnet og jeg på sykehuset. Det gjør så vondt når kløften vokser og broen brister. I fritt fall, famler jeg mellom lys og mørke da. Hvordan fremtiden blir, og… Fortsett å lese Kløft
Spaltet
Jeg sliter med å være meg selv, for jeg er liksom to personer. En som skriver og fotograferer, og en som sliter med det mest basale (for å i det hele tatt å overleve). Jeg er to i/for én, som i reklamen. Disse to personene, bor i én tynnslitt kropp. Men smilet mitt, gjør at… Fortsett å lese Spaltet
Forbilder
Jeg har en del forbilder. Eller ideelle mennesker. Sånne jeg gjerne vil omgås litt ekstra. Ikke forbilder jeg prøver å bli lik som for hva skal vi med helt identiske mennesker? Og jeg innser også at de er for gode på sin måte, til at jeg kommer til på bli sett på som like god.… Fortsett å lese Forbilder
Alvorlig talt
Det er et uttrykk, både alvorlig talt og ærlig talt. Vi bruker det rett som det er. Men er alle egentlig ærlige? Selvfølgelig ikke. Og ikke jeg heller bestandig. Det hender jeg holder noe tilbake eller legger på en hvit løgn. Men i dag skal jeg vært litt alvorlig her i bloggen min. Fortelle litt… Fortsett å lese Alvorlig talt
På kanten av stupet
Her sitter jeg. Og titter ned. Som ytterst på Besseggen. Veier for og imot. Vurderer hva jeg skal gjøre. Med livet mitt. Om jeg skal kaste det bort, kaste meg utfor. Fordi alt er så innmari tilspisset og vanskelig nå. Jeg skal ikke svartmale, eller utdype akkurat hva som har skjedd for meg i det… Fortsett å lese På kanten av stupet
På ei rund jord
Jeg og psykiateren har en forståelse av at jeg er litt kantete. Litt firkantet hjerne. Legger sammen det logiske. Jeg henger meg opp i detaljer og rutinebrudd skremmer og velter meg. Jeg innrømmer det, i håp om at samarbeidet skal kunne tilpasse meg litt. Selv om jeg ikke er akkurat rund i kantene, kan jeg… Fortsett å lese På ei rund jord
Selvmotsigende
Jeg har noe inni meg, som stritter i mot hverandre. En slags indre krig. Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg virkelig vil leve! Samtidig kan jeg også erkjenne at jeg planlegger å ta livet av meg ganske ofte. Som om jeg trenger den døden, for å (over)leve. Mange med asperger er kjent… Fortsett å lese Selvmotsigende
aspergerinformator.com 